Atrieflimmer (forkammerflimmer) betyr at hjertets to forkamre ikke trekker seg sammen regelmessig slik de normalt skal. Det er anslått at minst 140 000 nordmenn har atrieflimmer, en hjerterytmeforstyrrelse som hos mange er forbundet med plager som hjertebank og redusert fysisk yteevne. Til tross for sykdommens utbredelse, er de underliggende årsakene kun delvis forklart, med høyt blodtrykk, overvekt, diabetes og underliggende hjertesykdommer er blant de viktigste risikofaktorene for å få atrieflimmer. I tillegg vet vi at forekomsten øker kraftig med økende alder.

Du kan lese mer om atrieflimmer her.

Basert på det vi vet om sammenheng mellom trening og helse, er det ikke grunn til å fraråde ellers friske personer å trene hardt.

Forfatterne av en artikkel fra The Copenhagen City Heart Study undersøkte i 2015 hva som er den optimale treningsdosen sett i forhold til risiko for død. Studien undersøkte risiko for død blant danske kvinner og menn i løpet av 12-års oppfølging. Fysisk aktivitet og trening ble undersøkt ved hjelp av spørreskjema ved starten av studieperioden. 413 av studiedeltakerne som ble inkludert i analysen oppga at de var fysisk inaktive. 878 oppga ved studiens start at de var joggere og 40 av dem løp fort mer enn 4 timer i uken eller minst 3 ganger og til sammen 2,5 til 4 timer i uken. Blant de 40 mest aktive joggerne, var det 2 dødsfall i løpet av studieperioden. Forskerne foreslår en U-formet sammenheng mellom jogging og dødelighet, hvor de inaktive og mest aktive har høyest risiko for å dø, mens risikoen er klart lavere blant de som trener moderat. Rolig løping 2 til 3 ganger i uken oppgis som den optimale treningsdose for å redusere risikoen for å dø.

Her i Norge fikk resultatet ganske stor oppmerksomhet. Artikkelen ble omtalt på forskning.no under tittelen Løp sakte – lev lenger. Dagens Næringsliv valgte overskriften Farlig hardkjør på sin dekning av saken. Aftenposten fulgte opp med tittelen Hardtrening gir ingen helsegevinst.  

Resultatet i studien er overraskende for mange. Og når noe som vanligvis assosieres med sunnhet viser seg kanskje ikke å være bare fordelaktig, vekker det interesse. På samme måte som når rødvin omtales som sunt. 

Imidlertid har studien av de danske joggerne noen svakheter som begrenser muligheten til å trekke konklusjoner: I gruppen med de mest aktive joggerne var det kun 2 dødsfall, og et dødsfall til eller fra i denne gruppen ville endret resultatet av studien. Studier med så små grupper er forbundet med stor usikkerhet og resultatene må derfor tolkes med forsiktighet. Det var heller ingen statistisk signifikant forskjell i dødelighet mellom gruppene som hadde trent. Videre er selv-rapportering av fysisk aktivitet forbundet med usikkerhet. Mengden jogging ble bare undersøkt ved studiens start og kan ha endret seg underveis. Videre ble bare om lag 1000 av de 19 000 danskene som opprinnelig deltok i studien inkludert i den aktuelle analysen. Resultatet kan være påvirket av at disse 1000 utgjør et selektert utvalg og sannsynligvis skiller seg både fra de andre studiedeltakerne og fra befolkningen ellers på mange måter. Ved oppfølging av deltagere over flere år vil personer som faller fra underveis også kunne skille seg fra dem som fortsetter å delta.

Studien har observert en sammenheng mellom treningsmengde og risiko for død, men kan i likhet med andre observasjonsstudier ikke påvise en sikker årsakssammenheng. Selv om man i observasjonsstudier har metoder for å justere for ulikheter som alder, utdanningsnivå, røyking og sykdom, kan man ikke utelukke at andre faktorer har hatt betydning for resultatet. Eksempler på slike faktorer, som er vanskelig å måle, er arvelig disposisjon, personlighet eller andre psykologiske trekk. Studien kan altså ikke bevise at forskjellen i dødelighet mellom gruppene av joggere skyldes forskjeller i trening.

Omtale av studiens svakheter og forbehold om resultatenes kvalitet er nesten fraværende i mediedekningen av denne forskningsartikkelen. Og overskriftene lover i dette tilfellet mer enn de kan holde. Det er vanskelig å være enig i at hard trening ikke gir noen helsegevinst, slik Aftenposten hevder i sin tittel. Andre studier har vist at både toppidrettsutøvere og supermosjonister ser ut til å leve lengre og ha lavere forekomst av de fleste sykdommer enn resten av befolkningen. Og selv hjertepasienter kan ha nytte av hard intervalltrening.

I dag har vi ikke sikker kunnskap om hva som er den optimale treningsdosen og svaret vil blant annet avhenge av hvilket utfall vi er interesserte i. For å bedre den generelle helsetilstanden i befolkningen er det viktigste å påvirke de inaktive til å bli litt aktive. For å bedre maksimalt oksygenopptak og kondisjon for den enkelte er hard trening mer effektivt enn rolig trening. Når det gjelder å forebygge død og hjertesykdom, er forskningsresultatene ikke entydige. Noen observasjonsstudier antyder en U-formet sammenheng lik den de danske forskerne foreslår, mens andre studier indikerer en positiv lineær sammenheng: Jo bedre fysisk form, desto lavere risiko for død og sykdom.

Villedende forskningsformidling kan skremme folk fra en aktiv livsstil. Men med dagens kunnskap ser jeg ikke grunn til å fraråde hard trening hos friske personer, og den omtale danske studien endrer ikke min oppfatning av dette.  

Denne teksten er tidligere publisert på http://www.forskerlivet.no

Til tross for at svært mange har atrieflimmer, er det mangel på anbefalinger for fysisk aktivitet og trening hos personer med atrieflimmer, inkludert idrettsutøvere som har atrieflimmer.

Forsker Marius Myrstad ved Bærum sykehus og medforfattere publiserte i 2019 en oversiktsartikkel om hva som finnes av forskning på dette temaet. De fant følgende:

Observasjonsdata tyder på at regelmessig trening er forbundet med økt levetid hos pasienter med atrieflimmer.

12 ukers systematisk trening kan redusere mengden av atrieflimmer og forbedre fysisk kapasitet med 10-16% hos pasienter med anfallsvis eller vedvarende atrieflimmer.

Trening kan forbedre fysisk kapasitet med 15-41% hos pasienter med permanent atrieflimmer.

Trening kan også forbedre livskvaliteten hos pasienter med atrieflimmer.

Ingen studier har undersøkt effekten av trening hos idrettsutøvere med atrieflimmer.

Selv om det er gjort lite forskning på feltet, konkluderer forskerne med at personer med atrieflimmer som hovedregel bør drive regelmessig fysisk aktivitet, etter at man har vært undersøkt hos spesialist med tanke på underliggende hjertesykdom.

Det finnes for lite forskningsdata til at man kan gi generelle råd om hvordan idrettsutøvere med atrieflimmer skal trene.

HER kan du lese hele oversiktsartikkelen: https://link.springer.com/article/10.1007/s00392-018-1361-9 f

Verdens første randomisert studie av idrettsutøvere med atrieflimmer

Heldigvis er atrieflimmer relativt sjeldent hos eller friske og spreke personer. Men langvarig hard trening ser ut til å øke risikoen for å få atrieflimmer, og studier blant deltakere i Birkebeinerrennet og andre lignende konkurranser i utholdenhetsidretter har vist en overraskende høy forekomst av atrieflimmer.

I studien Effekt av redusert treningsintensitet hos idrettsutøvere med atrieflimmer (NEXAF Detraining) skal vi undersøke betydningen av treningsintensitet for sykdomsforløpet. I forbindelse med at flere toppidrettsutøvere har fortalt om sine hjerteproblemer i media, ble NEXAF tidligere i år omtalt på tv2.no:

https://www.tv2.no/a/11893816/

I 2021 starter tre forskningsprosjekter som skal undersøke ulike aspekter av fysisk aktivitet og trening blant personer med atrieflimmer. Studiene har sitt utspring fra det norske atrieflimmer forskernettverket afib.no, og utgjør til sammen NEXAF – The Norwegian Exercise and Atrial Fibrillation Initiative. Du kan allerede nå lese mer om alle studiene på denne siden.

Én studie, som baserer seg på allerede innsamlede data, er allerede godt i gang. De to kliniske NEXAF-studiene er under planlegging og starter opp i løpet av høsten 2021. Informasjon om deltakelse i disse studiene vil komme på nexaf.no.