Studien utgår fra Forskningsavdelingen, Bærum sykehus som er et ledende forskningsmiljø internasjonalt når det gjelder atrieflimmer og trening. Studien ble gjennomført i samarbeid med St. Olavs Hospital, Trondheim og ledende internasjonale forskere i Australia og Belgia.

Atletene i den nylig publiserte studien er deltakere i den pågående hovedstudien NEXAF Detraining, der man forsker på hvordan ulike treningsintensiteter påvirker mengden arytmi hos ellers friske utholdenhetsutøvere med anfallsvis atrieflimmer. Doktorgradsstipendiat og hjertelege Turid Apelland ved Bærum sykehus forteller at de ønsker flere deltakere, og interesserte kan lese mer og ta kontakt via nettsiden (NEXAF.no) NEXAF Detraining – NEXAF

 Forskningsstudien ble publisert 5. september 2025, og du kan lese hele artikkelen her:

Arrhythmia burden, symptoms and quality of life in female and male endurance athletes with paroxysmal atrial fibrillation: a multicentre cohort study in Norway, Australia and Belgium https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/40764068/

Langvarig utholdenhetstrening med høy intensitet kan føre til atrieflimmer, som er den hyppigste hjerterytmeforstyrrelsen hos atleter. Formålet med den nylig publiserte studien var å øke kunnskapen om symptomer og livskvalitet hos utholdenhetsutøvere med anfallsvis atrieflimmer, forteller Apelland, som er førsteforfatter av forskningsartikkelen. For å bli med i studien måtte atletene ha symptomgivende anfall med atrieflimmer og ellers ingen hjerterelaterte sykdommer.

Alle deltakerne fikk lagt inn en liten chip (hjerterytmeopptaker) under huden for kontinuerlig måling av mengde atrieflimmer. Forskerne brukte spørreskjemaer for innhenting av opplysninger om treningshistorikk, atrieflimmer-historie, symptomer og livskvalitet. Fysisk form ble målt ved testing av maksimalt surstoffopptak.

De fleste atletene deltok aktivt i utholdenhetskonkurranser, forteller Apelland. Tross relativt lav atrieflimmer-byrde, opplevde over halvparten betydningsfulle symptomer relatert til atrieflimmer. En av tre hadde redusert livskvalitet, noe som var knyttet til varighet av anfall over 60 minutter, og det å ha over gjennomsnittlig mye atrieflimmer. Vi fant stor variasjon mellom atletene både i mengde atrieflimmer og symptomer. Dette understreker viktigheten av individuell tilnærming til denne undergruppen av flimmerpasienter, og at vi leger anerkjenner disse pasientenes atletiske livsstil, sier Apelland.

En NEXAF studie tyder på at plaster-EKG kan være en egnet metode for påvisning av atrieflimmer også hos svært aktive personer.

Deltakere i utholdenhetsidrett har en økt risiko for å utvikle hjerterytmeforstyrrelsen atrieflimmer. I denne gruppen opptrer atrieflimmer ofte som ganske sjeldne og kortvarige anfall, og det kan derfor være utfordrende å stille riktig diagnose. Atrieflimmer og andre hjerterytmeforstyrrelser diagnostiseres ved EKG, og ved anfallsvis atrieflimmer kan langvarig EKG-monitorering være nødvendig for å fange opp rytmeforstyrrelsen. Slik overvåkning kan være særlig utfordrende hos svært aktive personer, fordi bevegelse av overkroppen under trening kan påvirke kvaliteten på opptakene, og fordi EKG-elektroder lettere kan løsne ved svetting og dusjing.

I en undersøkelse blant deltakere i NEXAF Detraining-studien, brukte 14 godt trente og aktive personer med atrieflimmer et EKG-plaster av typen ECG247 (www.ecg247.com) i cirka to uker. Deltakerne hadde fra før i tillegg fått implantert en hjerterytmemonitor under huden. Studien, som ble publisert i tidsskriftet BMJ Open , viste at kvaliteten på EKG-registreringene varierte fra deltaker til deltaker og mellom ulike treningsformer. Kvaliteten var dårligst under løping og langrenn og bedre under sykling. EKG-plasteret fanget opp episoder med atrieflimmer, men studien viste også at bevegelsesforstyrrelser kan mistolkes som hjerterytmeforstyrrelse.

PhD-stipendiat Kristoffer Robin Johansen forsvarte nylig sin doktorgrad og ble dermed den første NEXAF-forskeren som har fullført sitt PhD-arbeid basert på NEXAF-studiene.

Kristoffer Robin Johansen, som er tilknyttet Universitetet i Tromsø, har i sitt PhD-arbeid kartlagt dødelighet, samt forekomst atrieflimmer og hjerneslag blant eldre deltakere i Birkebeinerrennet på ski.

I den generelle befolkningen er atrieflimmer forbundet med økt dødelighet og økt risiko for hjerneslag, men det er lite undersøkt hvordan systematisk trening påvirker disse sammenhengene. I sine studier fant Johansen og hans forskerkolleger at deltakelse i utholdenhetsidrett var forbundet med en økt risiko for atrieflimmer. Samtidig hadde de mest aktive personene i studien, som hadde deltatt i Birkebeinerrennet på ski, en betydelig lavere dødelighet i løpet av 10 års oppfølging, enn jevnaldrende, mindre aktive personer. Også Birkebeinere med atrieflimmer så ut til å ha en økt risiko for hjerneslag knyttet til sin atrieflimmer, men risikoen var klart lavere enn hos mindre aktive personer med atrieflimmer.

Bente Morseth, Bjarne Martens Nes, Marius Myrstad, Silvana Sandbakk Bucher og Maja-Lisa Løchen har vært Johansens veiledere.

NEXAF-forsker Marius Myrstad var en av foreleserne under den europeiske arytmikongressen som ble arrangert i Wien tidligere i år.

Temaet for en av kongressens sesjoner var livsstilsendringer hos pasienter med atrieflimmer. Trening ser ut til å være gunstig for mange personer med atrieflimmer, blant annet fordi trening kan bedre fysisk form og redusere symptomer. Imidlertid gjenstår mange ubesvarte spørsmål, blant annet når det gjelder hva slags trening som bør anbefales. Under kongressen presenterte Myrstad de to pågående NEXAF-studiene som har som mål å undersøke betydningen av systematisk trening i ulike grupper av atrieflimmer-pasienter. Studiene vil forhåpentligvis bidra til at man kan utforme mer spesifikke treningsanbefalinger for disse pasientgruppene.

Hjertespesialist Turid Apelland er doktorgradsstipendiat på NEXAF Detraining-studien og hadde nylig en presentasjon på den store europeiske hjertekongressen, ESC 2024 i London med over 30.000 deltakere. Tidligere studier har vist at langvarig utholdenhetstrening med høy intensitet kan føre til atrieflimmer. I hovedstudien NEXAF Detraining ser man på hvordan ulike treningsintensiteter påvirker mengden atrieflimmer hos idrettsfolk med anfallsvis atrieflimmer, såkalt paroksysmal atrieflimmer. Målet med hovedstudien er å øke kunnskap som kan bidra til nye retningslinjer for hvilke treningsråd man skal gi til denne gruppen spreke atrieflimmerpasienter. 

På ESC kongressen presenterte Apelland en understudie hvor de studerte mengden atrieflimmer, livskvalitet og symptomer hos deltakerne. Alle deltakerne har fått implantert en hjerterytmemonitor under huden for kontinuerlig rytmeregistrering. I understudien som ble presentert av Apelland, så man på perioden fra implantasjonen frem til deltakerne ble randomisert til ulike treningsintensiteter.

Det er lite kunnskap om hvordan atrieflimmer påvirker livskvaliteten hos supermosjonister med paroksysmal atrieflimmer, sier Apelland. Vi fant at flertallet av deltakerne, tross relativt lav mengde med atrieflimmer, hadde klinisk betydningsfulle symptomer, og én av fire hadde mer alvorlige symptomer.

Apelland viser til de oppdaterte europeiske retningslinjene, som anbefaler at ellers friske atleter med plagsom atrieflimmer tidlig bør vurderes for henvisning til ablasjon. Flere av deltakerne i studien hadde tidligere gjennomgått ablasjon for atrieflimmer og fått tilbakefall, og flere var henvist til ablasjon før de ble inkludert i studien. Utholdenhetsutøvere har ofte veldig lav hvilepuls, så de tåler ofte dårlig medisiner som kan forebygger omslag fra normal rytme til atrieflimmer, likeså medisiner som bremser hjerterytmen, sier Apelland.

38 deltakere ble inkludert i understudien, med en snittalder på 57 år. Tre av deltakerne var kvinner. Apelland forteller at kvinnelige utholdenhetsutøvere har lavere risiko enn mannlige utøvere for å få atrieflimmer, men de har høyere risiko enn kvinner som trener mer moderat, og viser til Birkebeinerstudien ved Marius Myrstad. Han er initiativtaker og prosjektleder for NEXAF Detraining-studien.

Deltakerne i NEXAF Detraining trener over gjennomsnittet mye utholdenhet. Bortsett fra atrieflimmer-diagnosen er de ellers friske, uten høyt blodtrykk, diabetes, søvnapné eller andre risikofaktorer for atrieflimmer. Noen har vært eliteutøvere tidligere, mens andre er såkalte supermosjonister og har deltatt i Birken på sykkel eller ski, syklet Styrkeprøven Trondheim-Oslo og andre store konkurranser. En del deltar fortsatt i konkurranser. Sykling og løping var de to hyppigste sportsgrenene hos utøverne i denne studien.

Vi innhentet opplysninger om livskvalitet og symptomer ved bruk av et omfattende spørreskjema, forteller Apelland. Resultatene som ble presentert på ESC viser at det er stor variasjon mellom deltakerne både i mengde atrieflimmer, symptomer og livskvalitet. Dette understreker viktigheten av individuell tilnærming til denne undergruppen av atrieflimmerpasienter. Disse pasientene har en atletisk livsstil som vi behandlere må anerkjenne og respektere. Det er viktig kunnskap for oss behandlere at flere enn halvparten hadde klinisk betydningsfulle plager, og en av fire hadde mer alvorlige symptomer. Selv om mange etter hvert blir abladert, forekommer som nevnt tilbakefall. I hovedstudien prøver vi derfor å finne ut om det å trene med noe redusert mengde og intensitet kan gi mindre atrieflimmer og bedre plagene.