Atrieflimmer kan arte seg svært forskjellig fra person til person. To nye analyser fra NEXAF-studien viser hvordan både detaljerte hjerterytmedata og endringer i kondisjon kan gi ny kunnskap om sykdommen og hvordan den påvirker pasientene.

På årets ESC-kongress presenterte NEXAF-forsker og lege Erlend Flo Lenz og PhD-stipendiat og lege Andreas Berg Sellevold, begge med tilknytning til NTNU, nye analyser fra NEXAF-studien.

Kan maskinlæring gi en mer presis inndeling av atrieflimmer?

Atrieflimmer deles i dag hovedsakelig inn etter hvor lenge anfallene varer. Denne inndelingen kan midlertidig skjule store forskjeller mellom pasienter. To personer i samme kategori kan ha svært ulike symptomer og sykdomsbilde.

Lenz undersøkte om kontinuerlige hjerterytmedata kan identifisere ulike mønstre på av atrieflimmer. Analysen bygger på data fra 246 deltakere i NEXAF Trial, registrert med implanterte hjerterytmemonitorer som følger hjerterytmen døgnet rundt.

Forskerne hentet ut 14 egenskaper fra atrieflimmerepisodene, blant annet hvor stor andel av tiden deltakerne hadde atrieflimmer, hvor rask pulsen var under anfallene og hvordan anfallene fordelte seg over tid. En maskinlæringsalgoritme ble deretter brukt til å identifisere mønstre i dataene.

Algoritmen fant fire ulike grupper. Én gruppe hadde høy atrieflimmerbyrde, dårligst kondisjon, størst venstre forkammer og flest atrieflimmerrelaterte sykehusinnleggelser. Den andre gruppen hadde lite atrieflimmer, få episoder og best kondisjon, men opplevde raske anfall og mye symptomer. En tredje gruppe hadde mange, men korte episoder og en klinisk profil som lignet gruppen med høy atrieflimmerbyrde, mens den fjerde hadde svært lite atrieflimmer, få symptomer og få sykehusinnleggelser.

Funnene viser at mengden atrieflimmer alene ikke nødvendigvis gir hele bildet. Også egenskapene ved selve episodene kan være klinisk relevante. Resultatene må midlertidig bekreftes i andre pasientgrupper.

Bedre kondisjon, bedre livskvalitet?

Andreas Berg Sellevold undersøkte på sin side sammenhengen mellom endringer i kondisjon og atrieflimmer-spesifikk livskvalitet gjennom NEXAF-studiens 12 måneder med oppfølging.

Analysen inkluderte 261 deltakere som fullførte studieperioden, både fra trenings- og kontrollgruppen. Resultatene viste at en større økning i maksimalt oksygenopptak var forbundet med større forbedring i atrieflimmer-spesifikk livskvalitet. Sammenhengen fulgte et dose-respons mønster: jo større økning i kondisjon, desto større forbedring i livskvalitet. Sammenhengen var den samme uavhengig av kjønn, kondisjonsnivå ved studiestart eller gruppetilhørighet.

Til sammen viser de to analysene hvordan NEXAF-studiene kan bidra til en mer nyansert forståelse av atrieflimmer, både gjennom detaljert informasjon om hjerterytmen og gjennom pasientens egen opplevelse av sykdommen.