Fram til nå er 300 deltakere inkludert i NEXAF trial, hvor ca. halvparten skal følge vårt treningsprogram, mens resterende halvpart er i en kontrollgruppe og gjør som de selv ønsker angående trening. Det betyr at det er ca. 150 i gruppen som driver med målrettet trening for å komme i bedre form. Alle følger ellers vanlig behandling i helsevesenet. Da fristen for å sende inn presentasjoner til årets hjertekongress settes til mars, ble analysene gjort på de som hadde fullført første fase av treningen da, mer presist de 80 første deltakerne, selv om vi i dag har data fra flere tilgjengelig. Etterhvert skal vi fullføre arbeidet med alle deltakerne.

I understudien som ble presentert ved årets hjertekongress i London, ønsker vi å rapportere i hvilken grad en det er en sammenheng mellom en enkelt hard treningsøkt/intervalltrening og risiko for å utløse atrieflimmer, altså om det kan være en slags «triggereffekt». Dette prosjektet fokuserer på de som har diagnosen paroksysmal eller persisterende atrieflimmer og som fra tidligere driver lite med trening. Vi har sett på de åtte første veiledede treningsøktene med intervalltrening, totalt 410 timer med trening. Via en hjerterytmeregistrator under huden ble det totalt registrert 4357 atrieflimmerepisoder, 36 av disse oppstod under trening. Vi har valgt å rapportere dette som hvor hyppig det forekommer atrieflimmer pr 24 timer med trening sammenlignet med hvor hyppig det forekommer atrieflimmer pr 24 timer uten trening. Resultatene så langt peker mot at det er en sammenheng og triggereffekt for ei hard treningsøkt og atrieflimmer. Selv om ei hard treningsøkt ser ut til å gi økt risiko for et anfall, er det viktig å presisere at det fortsatt er veldig lav risiko. Og det er nettopp dette vi ønsker mer kunnskap om, slik at vi best mulig kan skreddersy trening til atrieflimmerpasienter.

Det er også viktig å understreke at tidligere studier har vist en positiv effekt i form av mindre mengde atrieflimmer totalt etter en periode på tre måneder med hard trening. Det er også forskning fra andre land som har peker mot at fysisk aktivitet og forbedring av sin fysiske form er gunstig for de som har atrieflimmerdiagnosen. Selv om et atrieflimmeranfall kan utløses med trening, er det mulig at denne «triggereffekten» avtar etterhvert som en driver regelmessig med trening og kanskje vil den totale mengden med atrieflimmer også avta. Svaret på dette siste viktige spørsmålet, vil vi forhåpentligvis ha, når NEXAF trial er helt fullført. Det vil være et solid bidrag til utforming av retningslinjer, ikke bare i Norge, men i hele verden.