I en helt ny artikkel i European Heart Journal publisert 12. januar 2026 tar overlege og forsker Marius Myrstad leseren med på en 100 år lang reise tilbake i tid for å belyse et paradoks i moderne idrettsmedisin: Hvorfor kan intens utholdenhetstrening, som ellers er så gunstig for helsen, øke risikoen for den vanligste hjerterytmeforstyrrelsen atrieflimmer? 

Allerede i 1925 ble det som trolig er verdens første tilfelle av atrieflimmer hos en idrettsutøver beskrevet i Norge. Siden den tid har forskningen gitt et mer nyansert bilde. Myrstad beskriver hvordan det såkalte idrettshjertet – et større og sterkere hjerte som følge av langvarig utholdenhetstrening – i utgangspunktet er en sunn tilpasning. Likevel viser studier at utholdenhetsutøvere har en 2-7 ganger høyere risiko for atrieflimmer enn mindre aktive personer. Spesielt godt dokumentert er dette blant roere og skandinaviske langrennsløpere.  

Artikkelen, som du kan lese her, peker på en kompleks sammenheng: Moderat fysisk aktivitet reduserer risikoen for atrieflimmer, mens intens utholdenhetstrening over lengre tid øker den. Hos idrettsutøvere oppstår ofte atrieflimmer uten tradisjonelle risikofaktorer som høyt blodtrykk eller hjertesykdom, noe som tyder på at mekanismene er annerledes enn hos resten av befolkningen. 

Til tross for 100 år med observasjoner gjenstår mange ubesvarte spørsmål. Hvor stor rolle spiller genetikk? Er noen idretter mer risikable enn andre? Hvor viktig er totalbelastningen og intensitet gjennom et helt liv? Og ikke minst: Hvordan bør atrieflimmer hos idrettsutøvere behandles, og bør trening begrenses? 

Myrstad understreker også et viktig kunnskapshull: Kvinnelige utøvere er fortsatt sterkt underrepresentert i forskningen. Skal vi forstå hele bildet av et hjerte utsatt for intens utholdenhetstrening over lengre tid, må fremtidige studier inkluderer begge kjønn og følge utøvere over tid. 

Historien om idrettshjertet starter enda tidligere, noe du kan lese mer om i denne artikkelen som ble publisert i Tidsskrift for Den norske legeforening i 2025. 

Atrieflimmer er den vanligste hjerterytmeforstyrrelsen, og mange ønsker å lære mer om tilstanden. Nettstedet atrieflimmer.no er etablert for å gi en lett tilgjengelig, kvalitetssikret og uavhengig informasjon til pasienter, pårørende og andre interesserte.

Nettstedet drives og eies av Arnljot Tveit, tidligere avdelingsleder og professor ved Forskningsavdelingen på Bærum Sykehus og Universitetet i Oslo, nå pensjonert. Med lang klinisk og akademisk erfaring innen hjertemedisin har Tveit ønsket å samle kunnskap om atrieflimmer på ett sted, i et språk som er forståelig også for dem uten helsefaglig bakgrunn.

Innholdet på atrieflimmer.no er ment som generell informasjon og kan ikke erstatte kontakt med lege eller helsetjenesten. Nettstedet tilbyr heller ikke individuelle behandlingsråd eller dialog med nettstedets eier. Nettstedet er finansiert av Tveit selv og motter ingen støtte fra legemiddelindustrien eller andre kommersielle aktører. Dette sikrer at informasjonen som formidles er uavhengig og balansert.  

Atrieflimmer.no er dermed en nyttig ressurs for alle som ønsker mer kunnskap om atrieflimmer – enten man er pasient, deltaker i forskningsstudier, helsepersonell eller bare nysgjerrig på egen hjertehelse.

---

Eirik Mølmshaug er ansatt som ny PhD-stipendiat i Birkebeiner Aldringsstudien. Eirik er utdannet fysioterapeut og helse- og treningsfysiolog, og har en mastergrad i treningsfysiologi.

Som stipendiat skal Eirik blant annet undersøke hvordan atrieflimmer påvirker risikoen for hjerneslag og død hos både Birkebeinere og jevnaldrende i befolkningen. Han skal også kartlegge hvordan atrieflimmer påvirker funksjonsevne, bruk av helsetjenester og livskvalitet hos eldre Birkebeinere over 80 år. Birkebeiner Aldringsstudiens hovedformål er å undersøke faktorer som bidrar til vellykket aldring og god livskvalitet i høy alder.

Vi ønsker Eirik velkommen til vår forskningsgruppe og ser frem til flere spennende resultater fra Birkebeiner Aldringsstudien i årene som kommer.

Langvarig utholdenhetstrening med høy intensitet gir økt risiko for atrieflimmer. De underliggende årsakene er uklare, og det mangler spesifikke treningsanbefalinger for atleter med atrieflimmer.

I sitt arbeide Atrial fibrillation in endurance athletes: Arrhythmia monitoring, symptoms and quality of life, and safety of exercise undersøkte Apelland hvordan trening påvirker hjerterytmen hos utholdenhetsutøvere med episodisk atrieflimmer. Med kontinuerlig rytmeregistrering fant hun ingen alvorlige hendelser eller økt forekomst av atrieflimmer under høyintensiv trening. Tross relativt lav mengde atrieflimmer hadde mange plagsomme symptomer og redusert livskvalitet relatert til sin arytmi.

Apelland evaluerte også bruk av plaster-EKG for å oppdage arytmier hos aktive utøvere, med best EKG-kvalitet under aktiviteter som sykling og roing med rolige bevegelser av overkroppen.

Apellands forskning er en sentral del av den pågående NEXAF Detraining studien, som undersøker hvordan ulike treningsintensiteter påvirker atrieflimmer. Med fullført disputas er hun den andre kandidaten i NEXAF-forskergruppen som oppnår doktorgrad, en viktig milepæl for miljøet.

Marius Myrstad, Arnljot Tveit og Jan Pål Loennechen har vært Apellands veiledere.